[Forside][Forrige tema: Optimisme]
"[D]en totale mengden av skilt og reklame Oslo er i ferd med å neddynges. Vi avventer en faglig vurdering av hvor mye og hva slags reklame Oslo «tåler» og avventer en overordnet, helhetlig plan." (1)
Når jeg skriver dette, er kronikken som siteres ovenfor ett år gammel, nesten på dagen. Debatten om reklame i det offentlige rom er selvsagt eldre. Likevel vil jeg begynne med er særlig fokus på hva som har skjedd i det siste.
Før jeg går videre, må jeg presisere min vinkling. På grunn av plasshensyn må noe utelates. For å fremme diskusjon rundt temaet, har jeg utelatt det jeg anser som den rådende logikk, det rådende hegemoni: kommunen kan ta i bruk de mulighetene som det private næringslivet skaper for å tilby innbyggerene flest mulig tjenester av høyest mulig kvalitet til en lavest mulig pris for skattebetalerene. Noen sitater fra Byrådserklæringen for forrige byråd som stod bak mye av politikken som refereres her, se høyre stolpe.
Offentlige avtaler og privat justis
Kronikken forteller en forhistorie som fortjener å bli nevnt:
"FOR OVER TI ÅR SIDEN foretok byutviklingskomitéens medlemmer en befaring rundt i Oslo og oppdaget en side ved byen som sjokkerte: Reklame og virksomhetsskilt fullstendig ute av kontroll. Resultatet av dette ble at bystyret vedtok å opprette et eget reklameprosjekt. Formålet var å få utendørs skilt og reklame under kontroll, forenkle saksbehandlingen, utarbeide forslag til retningslinjer og vedtekt til plan- og bygningsloven, formidle informasjon og drive holdningsskapende virksomhet. Mye ble oppnådd på de tre årene prosjektet var operativt, men mot slutten av 90-årene hadde politiske strømninger forandret seg såpass at satsningen på skilt og reklame ble nedprioritert og «glemt»."
I stedet har vi fått avtaler der private selskaper kjøper rettigheten til å sette opp reklame. For eksempel i bytte mot å sette opp og vedlikeholde leskur i forbindelse med offentlig transport, bysykler og offentlige toaletter. Avtalene som har fått oppmerksomhet er med de internasjonale reklameselskapene Clear Channel og JCDecaux.
Ironisk nok, det er også ett år siden Bystyret vedtok bystyremedlem Ivar Johansens (SV) forslag om null-toleranse mot ulovlig reklame. (2) Johansen skriver selv: "den grelle og ulovlig oppsatte reklamen i Oslo er voksensamfunnets «tagging»" (3) Antagelig skrives dette før forslaget blir vedtatt.
Jeg vil først se litt på de avtalene byen i fellesskap har valgt - Oslo Bystyre med stilltiende aksept fra oss borgere - før vi gjør som politikeren og sammenligner reklame med tagging og grafitti.
Den hemmelige avtalen?
Etterhvert som reklamen kom opp i Oslo by og det ble svært synlig for alle hvilke konsekvenser avtalene hadde, kom også misbehaget til uttrykk. Nok til å selge aviser. Aftenposten Aften kunne på slutten av sommeren melde "Oslo kommune bruker reklamemontre i byen som betalingsmiddel. Antall reklameplakater hemmelig". (4) Det var blant annet nevnte Johansen som mente det var "prinsipielt uryddig å bruke det offentlige rom som betalingsmiddel". Han mente også at "hvor mange plakater [...] er absolutt interessant for bymiljøet", i følge Aftenposten. Antallet reklameflater ville ingen ut med. Avtalen mellom Clear Channel og Oslo kommune går ut på at førstnevnte setter opp og vedlikeholder bysykler og har reklame i forbindelse med disse og et hemmelig antall frittstående flater. Hvorfor hemmelig? Clear Channel henviste til konkurranse fra andre selskaper, samferdselsbyråden til at det berørte "kommunens forretningsmessige interesser".
To dager seinere svarte Clear Channel på kritikken og offentliggjorde antallet. "Disse opplysningene kunne de, som politikere, fått hvis de hadde villet" var - i følge Aftenposten Aften (5) - kommentaren myntet på bystyrepolitikere som ville se avtalen.
Første spørsmål, til alle brukere av byen: Hva skulle til før du begynte å reagere på den omfattende økningen i reklame i det offentlige rom?
Andre spørsmål, til alle stemmeberettigede i Oslo: Kunne du valgt parti på bakgrunn av partiets holdninger med tanke på bruk av det offentlige rom? Hvis politikerene ikke tar slike debatter høylytt før de når avisenes førstesider, så er det ikke nødvendigvis fordi de selv synes det er uinteressant. Det kan være fordi de tror vi - velgere - synes det er uniteressant.
Tredje spørsmål, kun til dere som er interessert i, eller tvunget til å, bruke byen: Hvilket fora har du for å diskutere eller si ifra om noe som berører deg?
Hvis du på tredje spørsmål tenker å svare: "i det offentlige rom", så vær klar over at det er vanskeligere nå enn det i perioder har vært. "I Trondheim er det forbudt å henge opp plakater utenom på to stolper øverst i Nordre gate. Overtramp mot plakatdiktaturet medfører nedriving og fem hundre kroner i bot, noe som setter en effektiv stopper for vanlige folks mulighet til å spre informasjon. Dette er verken kommunen eller kommunens innbyggere tjent med." (6) Trondheim, må vite, har også avtale med Clear Channel.
Motstand eller aksept
Adbusters - eller personer i nettverket - valgte å gå til frontalangrep på reklameselskapene. I den første norske utgaven av bladet (2), ble det beskrevet hvordan man kunne ødelegge logoene på montrene til JCDecaux og hvordan du åpner lysskiltene til begge selskaper. Resultatet av denne artiklen, var trussel om anmeldelse. (7) Ikke overraskende for dem som kjenner Adbusters - og opinionsarbeid generelt - har denne trusselen ikke hatt den ønskede effekt.
Fjerde spørsmål, til alle lærere, foreldre og alle med en oppdragende funksjon overfor barn og ungdom uten stemmerett: Er dette kriminelle handlinger eller akseptabel sivil ulydighet?
Vi må alle ta et valg. Noen av oss har mulighet til å gjøre det ved kommunevalg hvert fjerde år og ved generell politisk aktivitet. En del saker, slik som miljøsaken og for/ mot norsk medlemskap i EU, fører til politisk aktivitet utenfor "systemet" og av og til med illegale handlinger som defineres som sivil ulydighet og derfor aksepteres eller straffes mindre strengt.
Femte spørsmål: Kan det offentlige rom forsvares med virkemidler lånt fra kampen for å bevare natur og miljø?
Det er vanskelig å svare "ja" på et slikt spørsmål så lenge ødeleggelser av natur og miljø kan ha direkte konsekvenser for menneskers og dyrs helse. Likevel bør ikke spørsmålet avfeies. Det er dem som mener at det offentlige rom preger og preges av holdninger i samfunnet generelt og derfor kan være en arena for kulturell kamp.
Kulturkamp i det offentlige rom
Medlemmer av nettverket knyttet til Adbusters tar altså saken i sine egne hender. I mitt nabolag ble ett reklamemonter grundig knust. Et bystyremedlem kaller reklamen - satt på spissen, det sier han selv - voksensamfunnets tagging. Oslo bystyre selger det offentlige rom til komersielle interesser. Også politiske partier forsøker å behandle det offentlige rom:
Det offentlige rommet som tilholdssted for alle må bevares og utbygges. Vi ønsker oss det offentlige rom som et møtested som stimulerer og tilrettelegger til mangfoldig aktivitet. Offentlige arenaer skulle derfor være tilgjengelig for alle, og alle må ha mulighet til å bruke det til sine formål.
Sitatet over er henta fra Grøn ungdoms partiprogram. (8)
I denne sammenhengen vil jeg foreslå at illegal aktivitet som tagging blir gitt en grundigere enn vanlig debatt som kulturutrykk. Forutsatt at vi ser på reklame som komersiell meningsytring, som voksensamfunnets meningsytring og forutsatt at vi som Studentersamfundet i Trondheim opplever at storkapitalen med hjelp av kommunen skaper en monopolsituasjon i byrommet: Når, hvor og hvorfor er tagging lovlig eller ikke lovlig?
Jeg kan ikke her gå inn på tagging som fenomen, eller for den saks skyld motivasjonen bak tagging eller skille mellom ulike former for tagging hvor noe er politisk motivert og annet helt klart ikke politisk.
Poenget er: Kulturkampen i det offentlige rom er visuell. Alt som kan oppleves, kan også gjøres til eller tolkes som kulturelle symboler.
La meg raskt ta noen eksempler. Allerede er store reklameplakater nevnt. De har en logo som klart viser at de tilhører en av akseptert aktør. Andre aktører får ikke de samme tillatelsene. (9) Plakaten kan symbolisere storkapitalens makt. På grunn av avtalen med Oslo Kommune kan de også symbolisere en form for allianse mellom komersielle interesser og offentlig styring, eventuelt en markedsliberalistisk dreining i politikken. Det kan også være tegn på tytenkning blant våre politikere.
Det er ingen grunn til ikke å nevne de mest åpenbare eksemplene, slik som Slottet og Stortinget som kan leses som maktsymboler. Disse kan tillegges negativ ladning, som makta og storsamfunnet mot lokale interesser slik samene opplevde det i forkant av Alta-utbygginga. Det kan også leses positivt som selvstendighet og sjølråderett. Aker Brygge kan leses som jappenes seier eller mulighetene for revitalisering av døde områder i en ny tid.
Blitzhuset er et eksempel i seg selv. Med sterke politiske ytringer på fasaden gir de uttrykk for at de er annerledes, de som ferdes på innsida. Samtidig er det vanskelig å overse ironien i at innen en kort spassertur kan man passere to bygg med betong som holder biler utenfor: Blitzhuset i Pilestredet og Den amerikanske ambassaden i Drammensveien. (Nevnte ambassade kan i sin nåværende form også leses symbolsk, "ambassadefestningene" er da heller ikke populære. (10)
Så er det de små eksemplene. Slik som oppslag og plakater med annet språk enn norsk. Oslo City reklamerer med at "Everything is possible" - men godtar hverken amerikansk eller engelsk valuta i butikkene. I Tøyengata kan du lese om politiske møter og om gode tilbud på klær og mat - i alle fall dersom du leser urdu. Mens Oslo City muligens forsøker å være internasjonale (?) får jeg inntrykk av at mange i Tøyengata forsøker å være nasjonale men ender med å være vellykket internasjonale. (11)
[Forside][Forrige tema: Optimisme][Toppen av sida]
Skriftstørrelse: a
a
a
